I tillegg ble jubileumsåret og Ole Vigs navn hedret i flere av talene på den store dagen.  Under her følger talen ved Nikoline Vigs gravsted på Værnes kirkegård, skrevet av Kjell-Erik Pettersson, i sin helhet.

Nikoline Vig (1826-1870)

Gratulerer med dagen!

Vi har fått en vakker nasjonaldag med sol og varmt vær. Hvor heldige vi er som kan oppleve 17. mai på denne fredelige og trygge måten.

Eidsvollsmannen Petter Johnsen Ertzgaards bauta ligger bare noen meter unna her vi nå står. På Eidsvoll i 1814 deltok han med viktige beslutninger som skulle danne vår Grunnlov. Bautaen på Værnes kirkegård ble satt opp i 1914, og siden den gang har den blitt bekranset hver 17. mai med noen få unntak.

10 år etter forhandlingene på Eidsvoll i 1814 kommer husmannsgutten Ole Vig til verden i Vikmarka. Til tross for sitt meget korte livsløp på 33 år, klarte han å sette varige spor etter seg, både lokalt og nasjonalt. Skolepolitiker K. M. Sørensen skrev i 1889: «Ole Vigs arbeid har i flere henseende vært grunnleggende for alt opplysningsarbeid som har vært drevet det siste halvt hundre år.»  Ole Vig ble gravlagt i 1857 på Vår Frelsers gravlund i Oslo mellom Henrik Wergeland og Camilla Collet.

Hva vet vi så om oppveksten til søskenparet Ole og Nikoline Vig?

På husmannsplassen under gården Vikan kom fire barn til verden hos småbrukerparet Ole Olsen Viganaasen og Marit Nielsdatter Stor-Valstad. To sønner døde knapt ett år gamle, så det ble bare Ole og lillesøster Nikoline som vokste opp sammen. Gjennom mange bevarte brev, som Ole gjennom livet sender til Nikoline, får vi vite hvor mye om deres felles både av sorger og gleder. Ole bekymrer seg blant annet over søsterens hårde første fødsel, men forsøker å trøste henne med at det blir lettere når det andre barnet kommer.

Og mange barn skulle det bli.  For Nikoline og mannen Andreas Fredriksen Mælasplass får ikke mindre enn 9 barn i løpet av 13-14 år, mellom 1853 og 1866. Da Nikoline går bort i 1870 gifter Andreas Mæhlasplass seg med Olive Olsdatter Forbordsplass, og de får sønnen Nikolaus.

Spedbarnsdødeligheten herjer i barneflokkene på den her tida, og minst fire barn på husmannsplassen til Nikoline og mannen dør, før de når konfirmasjonsalderen. Noen av barna vokser opp og stifter familier her i dalføret. Kanskje har vi etterkommere i femte eller sjette generasjon etter Nikoline Vig her i dag?

Nikoline opplevde aldri å få se den store ruvende bautaen som ble satt opp over broren Ole Vig, der oppe på Vikplassen. Allerede i 1875 tar en av Ole Vigs venner, Ole Jakobsen Høyem initiativet til å få reist en bauta på heimrommet. Den godeste Ole Jakobsen Høyem avløste Ole Vig som lærer i Kristiansund. Søndag 23. august 1885 var det klart for avduking av den høye bautasteinen.

Begivenheten ble et gigantisk folkemøte. Over 1000 mennesker samlet seg ved Ole Vigs Minde, der Stjørdal rådhus ligger i dag, og gikk i tog fram til Vigplassen. Her ble «fjellet kledd med mennesker», står det å lese i avisene fra den gang.

Hvem var så Nikoline - bortsett fra søster til den berømte Ole Vig? Hvorfor står en vakker bautastein, obelisk, her med navnet hennes. Er det en minnestein, eller er Nikoline begravet her?

I avisene fra den tid finner vi dessverre få opplysninger om Nikoline. Imidlertid vet vi hun var en ivrig brevskriver. Gjennom noen av brevene får vi innblikk i den begavede kvinnens liv. Gjennom sin bror hadde hun i mange år nær kontakt med Marie Wexelsen, berømt som forfatter av julesangen «Jeg er så glad hver julekveld».

I en artikkel, skrevet noen år etter Nikolines død i 1870, skriver Marie Wexelsen: «Nikoline Vig var kanskje den merkeligste husmannskone i Norge. På sitt jevne bygdemål uttrykte hun seg godt og klart om dype ting i livet.»

Marie Wexelsen fortsetter videre: «Nikolines brev vitner om at hun maktet å gi sine tanker uttrykk gjennom det dansk-norske skriftspråk, som hun hadde lært i skolen og ved flittig lesing. Jeg tror nok at hadde hun på samme måte lært å bruke og fått utviklet sin naturlige dialekt, ville følelsene som rørte seg i henne, fått en enda rikere, kvikkere og fyldigere klang. Den edle kvinne vil ikke lett bli glemt i hjembygden. Og jeg, Marie, sier som Ole Jakobsen Høyem: «La oss få en hjemlig minnestein på hennes grav. Hun hadde det lyse, sterke fremtidshåp for menneskehetens vekst i forkynnelse, bekjennelse og lovsang». Så langt Marie Wexelsens ord om Nikoline.

I 1885 tar igjen Ole Jakobsen Høyem initiativet til en pengeinnsamling som han begrunner slik: «Det er forbeholdt vår tid å skille person fra sin posisjon i samfunnet - og å holde andre egenskaper viktigere, med andre ord å stille seg så fordomsfritt - at man også tør å være seg bekjent av å reise et minnesmerke for de edle, selv om de finnes i den fattigste husmannshytte. Som en representant for disse står Nikoline Vig.»

Han fortsetter: «De som vil bidra med en liten skjerv, vil være med å hedre de edle fattige blant Norges kvinner.  Å stå under slike prøvelser som Nikoline Vig gjorde og likevel klare å holde seg oppe, krever en åndelig styrke uten sidestykke».

Underskrevet Ole Jakobsen Høyem

Året etter, i året 1886, sto minnesmerket her på kirkegården, gitt av 72 av vennene til Nikoline og Ole Vig. Her lå søster til dikteren og folkeopplysningsmannen. Ei fattig kvinne fra Stjørdal. Hun ble bare 44 år, men med seg i bagasjen hadde hun en åndelig utrustning som bare få var utstyrt med.

Det er en stor ære å kunne hedre Nicoline Vig ved hennes vakre, hjemlige minnestein her i dag, på selveste 17. mai.  Takk!

Stjørdal, 17. mai 2024

Kjell Erik Pettersson